Uke 40 - Øvingsoppgave

En kort utredning av Morten Søbys "Digital skole hver dag - om helhetlig utvikling av digital kompetanse i grunnopplæring", ITU Monitor 2009 og artikkelen "Læreren er flaskehalsen".

Den nye læreplanen er fastsatt der det ble innført det 5. grunnleggende ferdighet, "å kunne bruke digitale verktøy". Men dette handler ikke bare om å bruke datamaskiner, men også om kompetanse til å kunne håndtere slike verktøy som kan gi dem et godt utgangspunkt i læringsarbeid. Samtidig er det også viktig at kompetansen kan bidra til barn og unges utvikling og kan gi dem dømmekraft om hvordan de skal være kritiske ved bruk av digitale medier.

Vi kan ikke unngå at digitale medier er i stadig utvikling og vi kan ikke stoppe utviklingen. Derfor er det viktig å være oppdatert om hva skjer i den digitale verden, dermed er ferdigheter ikke nok. Digital kompetanse er et mer dekkende begrep. "Kompetanse kan forstås bredt som en kombinasjon av ferdigheter, kunnskap og holdninger" (Søby, 2005, s. 30).

Søby mener at det å være kompetent er også et godt grunnlag for både voksne og barn der de lærer om å være kritiske ved bruk av digitale medier. Dette bidrar også at de lærer om nettvett, etiske retningslinjer og skal kunne navigere trygg og meningsfullt i en digital hverdag.

Samfunnet, foreldre og skolen har et ansvar for at barn og unge er trygge når de surfer på nettet. Det er derfor viktig at de lærer hvordan å navigere slik at de kan velge "trygge" sider som de kan bruke både som underholdning og i læringsarbeidet. "Utdanningspolitikken har et ansvar for at barn og unge får mulighet til å utvikle digital kompetanse som gjør dem i stand til å være kritiske og kreative kunnskapsbrukere, og ikke minst kunnskapsprodusenter" (Søby, 2005, s. 35).

Dette gjenspeiler i hvordan myndighetene og skolen samarbeider fordi det her også snakker om bevilgninger til skolen.
Skolen er en viktig arena for barns utvikling slik at de fungerer på den digitale verden.

ITU Monitor 2009 viser at det fortsatt er store skiller ved bruk av digitale medier mellom skolene. Videregående skoler er kommet litt stykke på vei, men grunnskolene har fortsatt langt å gå. Det gjenstår fortsatt mye arbeid før grunnskolene kan tilby like ressurser til alle elever i utvikling av digital kompetanse. Undersøkelsen fra ITU 2009 viser at det fortsatt finnes skoler uten internett forbindelser. I mange skoler deler flere elever på én PC. Samtidig viser undersøkelsen at det også er mange lærere som ikke har integrert digitale medier i skolen. Dette fordi de ikke har kapasitet til å lære selv og kan dermed ikke innføre til skolearbeidet, og fordi noen skoler ikke har ressurser til å kunne innføre dette. Dette er snakk om bl. annet infrastruktur, drift, kompetanseheving blant lærere og samarbeid mellom skoleeiere og skoleledere. Her er store utfordringer i vente.

Derfor er spørsmålet "er læreren flaskehalsen"? Jeg mener at alt dette henger sammen, lærerens kompetanse, økonomiske bevilgninger slik at lærere får tid til å bli med på kurs og får tid til å øve seg på digitale medier, også velvilje fra skoleledelsen. I forslaget til Statsbudsjettet for 2004 var det en kortfattet visjon for programmet slik: "Digital kompetanse for alle" (Program for digital kompetanse 2004-2008, s. 13.). "Visjonen handler om at digital kompetanse skal gjøres til alles eiendom"(ibid). Men samtidig viser det seg at det fortsatt er økonomiske bevilgninger som er hovedutfordringen at skolene ikke greier å innføre nok infrastruktur til skoler samt kompetanseheving til lærere. Det er også snakk om å satse mer for å tilrettelegge IKT for personer med nedsatt funksjonsevne, til seniorer og til ansatte som ikke har nok IKT kompetanse.

"Offentlige tjenester skal så langt det er mulig ta utgangspunkt i brukernes behov i konkrete livsfaser. Offentlige internettsider skal være brukervennlige og oppfylle internasjonale retningslinjer for design og universell utforming" (med universell tilgang menes at informasjonssystemer utformes slik at brukere med ulike former for funksjonshemming eller andre grupper med særskilte behov kan få tilgang til og benytte systemene) (eNorge 2005, s. 24). Her snakker vi om at økonomiske rammer skal dekke alle forskjellige behov. Det er derfor en kjempesatsing områder for regjeringen at kommuner, fylkeskommuner har nok økonomi til å drifte IKT. Barn som ikke bruker PC hjemme må gis tilbud om dette på skolen, derfor spiller skolen en viktig rolle med å bygge ned digitale skiller (Søby, 2005).

En del skoler i Norge har godt infrastruktur, mens andre ikke. Økonomiske virkemidler er nok den største utfordringen, også en stor forståelse fra nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå. Jeg vil derfor konkludere at Norge har egentlig kommet litt langt når det gjelder IKT satsing i sammenligne med andre land, men samtidig ligger fortsatt store utfordringer for å nå de målene. Så lenge utdanningspolitikken ikke satser på IKT og legger vekt på helhetlige og langsiktige perspektiver er Norge fortsatt langt å gå i sammenligne med andre land som f.eks: Finland, New Zealand, Storbritannia og Singapore (Søby, 2005).